Jeg har nettopp kommet hjem fra Høyres Landsmøte. Det er ingen overdrivelse å si at det var god stemning!
Og det var også et foroverlent landsmøte. Selv om vi diskuterte politikk og hadde en introvert kosehelg, så
var det også slik at folk med glede dro hjem i dag. Hjem for å jobbe. Hjem for å inspirere andre i sine
lokallag. Hjem for å møte velgerne. Hjem for å ta opp kampen for valgseier.
Landsmøtet
ble avsluttet med at alle ordførerkandidatene ble
presentert. Vi er mange. Og vi er spente.
Selv satt jeg i resolusjonskomiteen - og fikk derfor ikke med meg
så mye av det som foregikk i Landsmøtesalen. Men jeg er glad for at jeg har fått lov til å være
med å gjøre en jobb på bakrommet, vi hadde minst like gode og interessante debatter der. Og det
er ekstra spennende når Landsmøtet skal si sitt om jobben som leveres. Jeg synes vi fikk
gode resolusjoner både om turnus, landbruk, næringsliv og demokratiutvikling. Selv er jeg nok litt skuffet over
at ikke Landsmøtet tok utfordringen med å jobbe seg gjennom en spennende og morsom ungdomsresolusjon.
Men temaer som opptar de unge ble uansett satt på dagsorden - og Unge Høyre fikk markert seg godt
på gode saker.
De to store temaene var omsorg og skole. To solide "storresolusjoner" sier
mye om Høyres veivalg. Veivalgene fremstår allerede som provoserende for våre politiske motstandere.
Men jeg er helt sikker på at når politikken blir gjennomført, så vil den ikke bli
reversert. Fordi den kommer til å virke.
Som blå tråd nummer en gjennom det hele går
valgfrihet. For meg vil det alltid være gåtefullt at vi legger timer ned i å velge
en forbruksvare som mobil, mens når vi sender barna våre på skolen eller våre eldre inn i omsorgstjenesten
- så overlates valgene til andre. Vi får velge blant ting som ikke betyr noe, mens vi aksepterer at vi aldri
har fått muligheten til å gjøre de viktige, kanskje til og med de viktigste valgene, selv.
Som
blå tråd nummer to gjennom det hele går
kvalitet. Vi skal ha dyktige medarbeidere som kan
sine ting. Vi skal stille krav om resultater. Og det er selvfølgelig ikke skremsel det er snakk om - det
handler om å ta i bruk helt vanlige virkemidler som brukes i alle bransjer: kompetanse og innsats - mål og
resultater. Og når vi organiserer tilbudene som det offentlige har ansvar for, så må det FØRST utgangspunkt
i brukeren. Det er pasientens behov det skal handle om. Og elevenes situasjon og fremtid. Arbeidsforhold og rettigheter skal
alltid være ordnede, men oppgaveløsningen må ta utgangspunkt i menneskene vi skal løse oppgaver
for.
Som blå tråd nummer tre gjennom det hele går
handlefrihet. Det er
de som er nærmest oppgavene som vet best hvordan de skal løses. Som ansvarlig for en tjeneste skal vi sette målene
og stille kravene, og vi skal gi medarbeiderne frihet til å nå dem.
Jeg har vært
medlem i UH/H tett innpå 35 år. Og jeg er fortsatt overbevist :-)
I Dagsavisen har vi kunnet se en del innlegg i det siste hvor skribentene kritiserer at skolene måles på resultater.
Jeg stusser. Både på holdningene og på innfallsvinklene.
Uansett hva slags virksomhet vi snakker
om, så har virksomheten en kjerneoppgave. Og et mål. De aller fleste mennesker stimuleres av å ha kunnskap
om hvilke(t) mål man skal nå, av å vite hvordan man ligger an i forhold til målet sitt, og hva som
må til for å nå målet. Denne "lille" avklaringen fordrer kunnskap. Eller måling. Eller
rapportering.
Slik er det også i skolen, og utallige elever vil kunne fortelle at for eksempel karakterer,
prosentoppnåelse eller annen faktisk vurdering gir dem nettopp en tilbakemelding og stimulans. Det er direkte skummelt
at enkelte lærere uttrykker seg som om de ikke har forstått dette. Veien fra en tilbakemelding til eleven
er - for de aller fleste av oss - uhyre kort til en beskjed til hjemmet, til sin overordnede eller til en rapport.
Hadde man enda tatt et oppgjør med det som faktisk er til hinder for læring og stimulans, nemlig innsnevring
av lokal handlefrihet, tilsyn på tiltak og virkemidler som er sentralt bestemt (og ikke på skolens måloppnåelse,
som tross alt er skolens oppgave) - ja, da skulle jeg tiljublet kritikerne. For dét er helt sikkert at skolen og dens
medarbeidere til stadighet settes på skinner. Men som oftest på skinner som går vekk fra målet
i stedet for frem mot det som virkelig gjelder for barna våre og samfunnets fremtid: lærer elevene det de
skal?
I desember 2009 besluttet kommunestyret at vi skulle ha ambisiøse mål for i hvilken grad våre 10. klassinger
inntar alkohol eller ikke. Dette ga støtet til en undersøkelse - hvor resultatene viser at denne aldersgruppen
i stor grad er konsumenter av alkohol.
At det representerer brudd på norsk lov er nesten av underordnet
betydning. Det er vesentlig mer bekymringsfullt at tidlig debut ofte medfører høyt konsum allerede tidlig i
voksenlivet, at barna løper større risiko for kryssbruk av rusmidler, at kryssbruk av rusmidler ofte henger
sammen med uønsket adferd, at alkoholinntak i unge tenår kan være meget skadelig for utviklingen av hjernen
(som er i en eksplosiv utvikling akkurat i disse årene) ... ja, slik kunne listen fortsette.
I vår
kommune er befolkningen gjennomgående høyt utdannet. Det er gjennomgående høyinntekstgrupper her.
Dette er de samme gruppene som trener til Birkebeineren, ikke røyker og i det store og hele legger stor vekt
på helse. Men som ikke har den samme type bevissthet i forhold til alkoholinntak.
Hvorfor ikke? Mange sier
at de foretrekker at ungdom heller tester ut alkohol enn andre rusmidler. Samtidig vet vi fra andre undersøkelser at
alkoholkonsumet i den voksne befolkningen i Oppegård er skyhøyt - og at flertallet ikke anser det som problematisk
eller noe de ønsker å gjøre noe med. Jeg er en liberal person - også når det gjelder alkoholpolitikk.
Alkohol er en lovlig vare, og for mange representerer det "en hyggelig stund". For meg også. Det er godt å
slenge seg på sofaen og ta et glass vin. Så jeg vil være den siste til å moralisere.
Men
for meg som mamma har det vært utrolig viktig å være den som IKKE BIDRAR til at mine barn har tilgang til
eller får alkohol. Det betyr ikke at de holder seg til aldersgrensen - til det er det altfor mye alkohol i omløp
i deres omgangskrets. Men jeg er overbevist om at det har bidratt til mindre inntak enn om jeg hadde hatt "det er bedre
enn andre rusmidler"-holdning og for sikkerhets skyld sendt med en flaske. Jeg er skikkelig anti narkotika, og har vært
krystallklar på at det er omtrent det eneste som kan få det til å skikkelig tilte for mamma om jeg noen
gang finner ut at man har eksperimentert med det. Jeg har nok ikke vært like krystallklar på dette i forhold til
alkohol, selv om jeg har vært tydelig på at jeg forventer at man respekterer norsk lov. Så kanskje faller
jeg selv inn i gruppen som gir litt utydelige signaler.
Men nå har jeg brukt litt tid på å gjøre
research på hva man kan foreta seg for å drive effektfull forebygging blant ungdom. Dét var forstemmende
tidsbruk. I Norge har man faktisk ikke klart å identifisere ett eneste opplegg for forebygging som virker. De som får
pluss i boken av noen miljøer - blir skikkelig slaktet av vårt fremste miljø for forskning på rus,
Sirus. Et opplegg som har vært kjørt i Örebro, har akkurat blitt forsket på og der ventes en rapport å
bli offentliggjort omtrent nå. Dette er et opplegg som kommunen har kastet sine øyne på, men jeg er
urolig for hva forskningsrapporten viser.
Så godt som alle opplegg rettet mot ungdom har en "reklameeffekt",
viser det seg. Og da virker det jo mot sin hensikt. I USA stiller man krav om empiriske forskningsresultater som dokumenterer
effekt for at en skole skal få offentlig støtte for forebyggende tiltak. Kanskje er det der vi kan finne noen
svar ...
Men viktigst av alt - tror jeg - er vi foreldre. Vi må være skjerpet i forhold til
hva våre barn skal få lov til. Hjemme-alenefester bør være uakseptabelt for dem som
er under 18 år. Det å sende med alkohol bør ikke være en tanke som streifer oss en gang. Er
det et uoppnåelig mål at vi som er foreldre gjør felles sak for å beskytte våre
barn fra risikoene de løper ved å alkohol-debutere før de fyller 18?
